Bakgrunn og historie
Vindyrking på New Zealand hadde sin spede begynnelse kort tid etter den siste Maori-krigen, da landet var blitt fullstendig erobret som en britisk koloni. Enkelte velstående stormenn begynte å eksperimentere med vinkultur. Landet hadde også en del franske bosetninger som anla vinmarker i liten skala, for å dekke egne behov. Større innvandring fra Balkan førte også med seg en del vinkultur fra dette området rundt 1900. Diverse faktorer holdt likevel vinproduksjon på et lavmål. Her kan man liste opp at landets økonomi var innrettet på å produsere kjøtt og melkeprodukter for det Stor-Britiske markedet. Samtidig hadde New Zealand en sterk avholdsbevegelse, som frem til slutten av 1960-tallet hadde fått på plass en lovgivning som gjorde det ulovlig å holde puben åpen etter klokken 18 00. Vendepunktet kom da Newzealendere endelig hadde råd til å reise og jobbe i Europa, med innføringen av kommersielle flyreiser. The Oversea Experience førte til at mer og mer marginal beitemark ble konvertert til vinmarker.
Vinindustrien i dag
Landets utstrekning krever en variert tilnærming til produksjon, men strukturen er gjerne moderne og i tråd av resten av landets jordbruk. Druene dyrkes gjerne på kontrakt, og leveres til en sentral vinmaker. Dermed kan druer fra Auckland gjerne bli til vin i Hawkes Bay. Dette er en tilnærming som er adoptert fra landets lengre erfaring med fruktproduksjon. En annen fordel var at man tok i bruk rustfritt stål, slik det var vanlig i melkeindustrien.
Druesorter og vinstiler
Det første internasjonale gjennombruddet til Newzealandsk vin har også å gjøre med bruken av rustfritt stål i produksjonen. Vinen er kjent for en sterk fruktsmak, som ikke ble produsert av stålet i seg selv. Utstyret bevarte rett og slett den naturlige smaken bedre.
Vinen markedsføres som regel kun på druesorten, eller blandingen, og man finner alle mulige varianter. En Drue som utmerker seg er Pinot Noir, som er det beste valget for en god rødvin. Produksjonen domineres forøvrig av hvitvin, mange basert på Pinot Gris og Riesling, men aller mest av Sauvignon Blanc (utgjør 40 % av landets produksjon) og Chardonnay.
Klima
New Zealands viner produseres hovedsakelig i ti store regioner fra 36°S til 45°S, noe som betyr en utstrekning på 1 600 km. Helt i nord dyrkes druene i regionen Northland, hvor klimaet er delvis subtropisk, med overgang til ørken helt i nord. Det samme gjelder for regionene rundt Auckland. Waikato (uttales: Faikato), som også omtales som Bay of Plenty, har sammen med Gisborne og Hawkes Bay, som er det største produksjonsområdet, et nærmere mediterrant klima. Dette kan slå over i tropiske forhold på sommeren. På Nordøyas sydspiss, ved hovedstaden Wellington, finner man også vinmarker. Hovedsakelig er Nordøya varmere, fuktigere, og sjansene for frost på vinterstid er små. Drar vi så sydover støter vi på regionene Marlborough og Nelson. Her ligger markene i regnskyggen av Nordøya, og områdene er meget tørt med delvis åpen sandørken. Sydøya er som regel tørrere, selv om forholdene er mer fuktige jo lengre syd man kommer. Canterbury (Waipara) har middelhavsklima med vinterfrost, mens Central Otago, som er den sydligste regionen, har et kontinentalt klima som kan minne om Alpene, eller Hardanger med mindre regn.
Lovgivning
Lovgivningen rundt vin i New Zealand er enkel, slik man også finner det i mye av det som kategoriseres av vin fra den nye verden. Landet har vinlovgivning på noenlunde lik linje med matvarer og alkoholproduksjon, som er streng. Landet følger en 75% regel for innhold. Det vil si at det må oppgis hvor 75% av druene kommer fra, eller hvilken druesort det er. For eksport gjelder en 85% regel for tilsvarende forhold.